Vi koser oss ved Soneren alle sammen, en nydelig morgen.
Blaafarveværket (opprinnelig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift i Åmot i Modum i Buskerud som utvant koboltmalm og brukte det til fremstilling av koboltblått, og er i dag et museum og kunstgalleri.
Verket ble grunnlagt av Christian VII i 1776. Som kongelig verk ble Blaafarveværket aldri noe overskuddsforetak, men var likevel en av få bedrifter med varig betydning fra merkantilismens tidsalder, spilte en viktig rolle i norsk handel med bl.a. Danmark, Holland og land i Asia og fikk avgjørende betydning for norsk økonomi i tiden rundt 1814. Etter Napoleonskrigene ble bedriften overtatt av de private eierne baron Benecke og Benjamin Wegner, og deres eierperiode 1821–1849 blir kalt verkets storhetstid. Det var da Norges største industribedrift og dekket 80 % av verdensmarkedet for blåfarve.
Farven fremstilt av Blaafarveværket ble hovedsakelig benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien, og verket eksporterte størstedelen av produksjonen av blåfarve til utlandet. På hjemmemarkedet er blåfarven særlig kjent fra kongelig dansk porselen. Kobolt var et av verdens mest ettertraktede metaller og dyrere enn sølv. Som en tradisjonell gruvebedrift bestod Blaafarveværket av en gruvevirksomhet under ledelse av en bergmester, som hentet malmen ut av fjellet, og et hyttevesen under ledelse av en hytteinspektør, som foredlet malmen til koboltblått. Bergmesteren og hytteinspektøren utgjorde sammen med overdirektøren direksjonen ved Blaafarveværket. Blaafarveværket hadde fra 1830-årene sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, noe som hadde sammenheng med at overdirektør og medeier Wegner bosatte seg i Aker der han kjøpte Frogner Hovedgård i 1836.
Blant annet på grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under revolusjonene i 1848 gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898. Bygningsmassen og gruvene ble fra 1968 overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. Anlegget er gjenskapt som bergverksmiljø slik det var i tiden rundt 1840, og Blaafarveværket har årlige kunstutstillinger. Blaafarveværket er det største og best bevarte gruvemuseet i Europa.
Johanne Mathilde Dietrichson (født Bonnevie, 12. juli 1837 i Christiania, død 28. november 1921 samme sted) var en norsk malerinne som også laget keramikk og skulpturer.
Sin barndom og ungdom tilbragte hun dels i Trondheim, dels på Kongsberg. Senere gjennomgikk hun et tegnekurs i Christiania, og reiste så 1857 etter Camilla Colletts og Adolph Tidemands råd til Düsseldorf for å utdanne seg videre. Her arbeidet hun i Otto Mengelbergs atelier til 1861. Året etter giftet hun seg med kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson og fulgte ham på hans reiser, var bosatt i Roma et par år til 1865, bodde 1866–76 i Stockholm, hvor hun gjennomgikk Kunstakademiet, og var fra 1876 bosatt i Kristiania. På de mange reisene hun foretok sammen med sin mann, studerte hun blant annet sammen med Defregger i München og hos Chaplin i Paris. Av hennes verker kan nevnes «Dannet Tjenestepige» (1872), «Mesters Datter» (1877), «Røgende Gutter» (1877) og flere portretter av hennes mann. I 1870- og 1880-årene stilte hun ofte ut i Kunstforeningen og på Høstutstillingene i Kristiania.
Johanne Dietrichson var datter av Honoratus Bonnevie og søster til Jacob Aall Bonnevie.
Dette må vel være et av de fineste som finnes.
Den eneste som dukker opp når vi slår av sentrallåsen er Wasa.
Gjengen sover godt.
Under bruen finner vi Modumristningene, i den såkalte korketrekkeren (veien)
Hadeland Glassverk ble anlagt på grunn under gården Mo på Jevnaker ved sørenden av Randsfjorden i 1762. Produksjonen startet i 1765. Det fantes ikke tilstrekkelig mange norske glassarbeidere, og derfor var man avhengig av utenlandske gjestearbeidere. De fleste utenlandske glassarbeiderne ble hentet inn fra Tyskland.
Fra 1765 frem til 1850-årene produserte glassverket på Hadeland hovedsakelig flasker, apotekerglass, medisinglass og glass til husholdningsbruk (eksempelvis syltekrukker).
1800-tallet
I dansketiden var glassverkene i Norge eid av Kongen eller hans nærmeste krets, det vil si at de var dansk-norsk statseiendom. Da Norge ble skilt ut fra Danmark i 1814 ble glassverkene norsk statseiendom. Det ble gjort en rekke forsøk på å selge glassverkene, men først i 1824 lyktes den norske stat å selge glassverkene til private eiere.
I 1835 ble Christopher Berg (1790-1869) forvalter for fellesmagasinet til Hurdal, Biri og Hadeland Glasværker. I 1842 ble glassverkene på Biri, Hurdal og Hadeland slått sammen til «Interessentskabet Hurdal, Biri og Hadeland Glasværker». Et interessentskap tilsvarte i store trekk den senere eierskapsformen aksjeselskap. I 1847 ble Christopher Berg en av interessentene i interessentskapet som var blitt etablert fem år tidligere. Fra det tidspunktet av ble Christopher Berg også den egentlige lederen for interessentskapet.
I 1852 overdro Christopher Berg sine eierandeler til sønnene Harald Berg, Ole Chr. Berg og Nils Berg. Ole Chr. Berg ble da Hadeland Glasværks nye bestyrer, mens Harald Berg ble leder for glassverkenes «centraludsalg» i Christiania. Den tredje broren, Nils Berg (1827-1911), ble bestyrer for glassverket på Biri. Samtidig var det Harald Berg som gikk inn som Interessentskabets øverste leder. Brødrene besluttet at verket på Hadeland skulle satse på fremstilling av «småglass», det vil si drikkeglass, boller, fat, blomsterglass og vaser. Det innebar imidlertid at det på nytt måtte hentes inn arbeidskraft fra utlandet, for etter at Gjøvik Glassverk hadde lagt ned driften i 1844, fantes det ikke lenger kompetente folk som forstod seg på småglass-produksjon her i landet. De nye gjestearbeiderne kom fra Tyskland, Böhmen og England, og da de begynte å fremstille glass på Hadeland, var det de modellene de hadde fremstilt i sine hjemland, som ble satt i produksjon på Hadeland. Det samme skjedde for øvrig i resten av Norden, og derfor ser man at danske, svenske og finske glassverk laget glass som var lik glassene fra Hadeland på denne tiden.[4] Omleggingen på 1850-tallet innebar også at Hadeland Glassverk begynte å produsere krystallvarer i tillegg til hvittglass.
I 1895 fikk utsalgsstedet i hovedstaden navnet «Christiania Glasmagasin».
1900-tallet: designernes inntog
På begynnelsen av 1900-tallet begynte imidlertid glassverket å innse at de kunne få et konkurransefortrinn ved å satse på egen design. Allerede rundt århundreskiftet ble det etablert et eget tegnekontor ved Christiania Glasmagasin, der det ble tegnet glass og lampekupler.
I 1912 satte de i produksjon serien «Marie», som var tegnet av Ragnvald M. Hansen. Hansen hadde siden 1882 vært ansatt som ekspeditør i sentralutsalget i Christiania. Etterhvert gikk han over til å utforme nye design for arbeidsgiveren. På jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 stilte Hadeland Glassverk ut skjærslepet glass som var tegnet av John Botner. I 1916 tegnet Hansen serien «Finn», som skulle bli en stor suksess for glassverket. «Marie» og «Finn» var beregnet på festlige anledninger, men Hansen tegnet også hverdagsglass, lampekupler og andre produkter i årene frem til 1927.I 1928 gikk Hadeland Glassverk til det skritt å ansette Sverre Pettersen til å utvikle egne modeller for verket. En lang rekke formgivere har arbeidet for Hadeland siden 1920-årene, enten som fast tilsatte tegnere eller med løsere tilknytning til glassverket.
I 1986 kjøpte Atle Brynestad selskapet Christiania Glasmagasin AS av etterkommerne etter Harald Berg. Kjøpet innebar at også Hadeland Glassverk ble en del av Brynestads forretningsvirksomhet. Siden 1986 har Brynestad omstrukturert sitt konsern flere ganger. Hadeland Glassverk A/S er per 2017 en del av konsernet 3 Norske, som igjen eies av Atle Brynestad.
Den er vel verdt et besøk.
Laget på en helt annen måte enn andre utstillinger vi har vært på.
Levende bilder sammen med musikk og tekst, gir sammen en fin opplevelse.
Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet maler, billedhogger, arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann. Han anses som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket».
Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de som oftest reproduseres og parodieres. Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi.
Leonardo var også en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk.
Buster er parkert hjemme igjen etter å ha kjørt 4317 km, og opplevd en hel masse Norge rund.
Herremin så mye vi har opplevd på disse ukene :-)
Ikke noe stress bare stoppet der vi har ønsket, har vi villet har vi blitt en ekstra dag.
Eller vi har funnet ut at her blir vi ikke, og drar videre.
Og vi har kommet på plasser vi aldri hadde kommet til hadde vi ikke hatt bobilen.
Vi har jo hytte der det passer oss, i byen - på landet - på fjellet - ved sjøen og så videre :-)
Passer oss og hundene helt perfekt !
Ikke minst, takk til de som har passet her hjemme!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar